Mye spennende på teknisk museum, men bobler i væske må være aller kulest siden han har tråkka igang bobler i over et kvarter mens svetten pipler fra pannen.
Jeg er ute på tur til byen (jada, Askim har bystatus) med min lokale lyslugg av en guide som kan fortelle at her på denne stien gikk den gamle jernbanen. 'Er ikke det rart å tenke på, mamma?' Mamma på sin side lurer mest på om han på snart fire orker å gå tur/retur sentrum..
Altså, jeg lurer, når man svømmer langs vårt lange land og møter andre som også er ute i samme ærend, vil vi ikke da si at det er vanlig kotyme som om man var i den norske fjellheimen på tur, at man smiler, sier hei og slår av en prat ofte om været? I vann kan kanskje antall forekomster av brennmaneter være et hett tema. Men altså, jeg med min småbybakgrunn (dog mengder av timer badende i vann) prøvde meg på en slik hilsen i vannet på Bygdøy i dag. Og hva skjer? Ingen passiar om tang og sjøgress, ikke et hei, ingenting? Om jeg ropte og hoiet etterpå? Neida, jeg nøyde meg med et par uheldig plaskende crawletak slik at vestkantdamen ble litt våt på krøllene sine (unnskyld, damen). Ja, og la det være sagt, skal man påberope seg å ha badet er kravet hodet under og minst tre svømmetak. Gammel småbyregel.
Det var vel først da jeg satte meg bak rattet og tråkket på pedalen selv at smilet kom skikkelig på plass for å bli værende resten av kvelden. Vel og merke kom gleden sammen med en liten blålysangst, men det hører muligens med? Ønske seg!